59º36´14´´N 5º48´2´´Ø | 3º | ØLEN, ROGALAND

– Vi er jo helt jævla sprø i hue alle sammen. Det må vi jo være, som ofrer alt annet for å sitte her bak rattet.
Den dagen Joakim Lauby sluttet å kjøre biler med kjøleaggregat fikk han ikke sove lengre. Duringa satt i kroppen. Og nå manglet den. Så han lette seg fram til andre biler med aggregat og parkerte inntil dem. Så kunne han ligge der i køya og lytte til naboen. Det er sånn med lastebilyrket. Bilen og du blir ett. Det er jobben og hjemmet. Hytta, stua, huset, hybel´n.
I natt står Jokke på tomta til transportfirmaet han kjører for. I Ølen.  Han er på nattens tyvende sigarett, lyden av kullsyre bryter stillheten i mørket. En overkøye med tomgods fra den siste månedens drikke. Han teller over femti colaflasker.
– Det går med en del. Sikkert ikke helt sunt det der.
Det er tett i den lille hytta. Sigarettrøyken danser rundt ansiktet hans. Han er på vei i seng nå, sitter på sengekanten og lener albuene mot knærne. Det er her, i minuttene før søvnen tar ham at han kjenner på de ofrene han gjør for å være i dette yrket.
– Det er klart det kan bli ensomt, alle de timene aleine. Nettene. Men så får man tenkt en hel del da.
– På hva da?
– Nei, hva er det vi alle er opptatt av da? Kjærligheten vel, lykken… den der framtida.