Hviletid,Sove med fremmede-1

 

En av mine favorittsetninger har forfatteren Per Petterson utformet;

– De kunne snakke sånn nå fordi det var natt og lyset var annerledes.
Denne våren har jeg tilbragt natten med fremmede mennesker langs norske veier.
Jeg er fotojournaliststudent og har en lærer som sier;
– Kom tett innpå, inn på soverommet og under dyna.
Han sier det med et smil, vet at det høres feil ut. Men jeg skjønner hva han mener. For det skjer noe idet dagen takker for seg, idet trafikken stilner og mørket legger seg over Norges hullete og snirklete veier. Idet femti tonn svinger til siden og det eneste som er igjen av maskineriets buldren er en lett rumming fra varmeannlegget. I lyset fra små lamper og glødende sigaretter blir samtalene noe annet. Detaljene, de dagligdagse utfordringene får rollen som symboler for noe større, noe annet. Man snakker på en annen måte når man ligger sånn, i hver sin køye en liten halvmeter fra hverandre og venter på søvnen. Og når man neste morgen gnir natten ut av øynene før man går hvert til sitt er det nesten sørgmodig. Å gi slipp på et øyeblikk jeg gjerne skulle blitt i.
Disse ukene har vært fulle av slike øyeblikk. Jeg har møtt mennesker jeg aldri ellers ville møtt og lært om en livsstil jeg aldri helt har skjønt. Jeg har fått ta del i tanker og følelser om det å være akkurat det mennesket som de er. Og om det å være menneske generelt.
Jeg må hylle natten.
For – de kunne snakke sånn nå fordi det var natt og lyset var annerledes.

– Line