ATLE JOHANNESSEN

59º36´14´´ N 9º25´8 ´´Ø | -4,5º | RV7258 | MEHEIA, NOTODDEN

På den lille rastelomma på Meheia er det dette lyset Atle Johannessen skal våkne til. Han skal trekke gardinen til side, se den rosa himmelen blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene og sukke,
– Faen, det er fint det der. Men først, hvem er Atle?

 

 

Hviletid,Atle-1

 

 

Atle spiser go´morgen yoghurt og gulerøtter til frokost.
Atle trener til halvmaraton.
Atle har ski i overkøya, i tilfelle.
Atle har en bil ryddet med militær presisjon;
Strøkent dashbord, lommebok, mobil.
Stramt redd seng.
To barneansikter over førervinduet.

Han tviholder på det der, selv etter alle disse årene.
For Atle er tidligere yrkesmilitær og tjenestegjorde i fremmedlegionen i mange år. Men på et tidspunkt hadde han huket av det meste på den ikke-skrevne bucketlista. Unntatt kjærligheten. Ekteskapet, barna, familielivet. Noe han ikke så hvordan han skulle få til der han var. Så han tok lastebillappen og begynte å kjøre lastebil i Frankrike. Forelska seg i respesjonisten i firmaet, bytta firma, fikk to fine barn og et nydelig hus på den franske landsbygda. 
Og der kjørte han lastebil i mange år. Helt til konkurransen fra utenlandske firmaer presset prisene til det uoverkommelige. Da pakket han kone og barn og flytta til Norge. Og her har han kjørt siden. Eller, enn så lenge, som han selv ville sagt det. For slik han ser det er det jo nøyaktig det samme som skjer med transportbransjen her i landet for øyeblikket.
Det går samme veien…

 
Hviletid,Atle-3

Men, akkuratt nå er Atle fortsatt lastebilsjåfør.
En lastebilsjåfør som har tatt døgnhvilen på denne lille rastelomma på Meheia rett ved Notodden. Og som i dette øyeblikket trekker gardina til siden og ser den rosa himmelen blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene og sukker;
– Faen, det er fint det der.
Så legger han seg over på ryggen med armene bak hodet, fester blikket på et punkt i taket og smiler.

– Jeg har hatt den der virkelige lykkefølelsen én gang. Det var når jeg nettopp hadde flytta tilbake til Norge, jeg hadde fiksa jobb, hus, kona og barna skulle komme etter. Da lå jeg å kjørte over vinterdekte vidder på nattestid og snøføyken stod opp rundt bilen. Det var virkelig helt magisk, en sånn euforisk lykkefølelse. Det var som om alt falt på plass.
Men det holdt ikke. Mens han lengtet hjem til henne lengtet hun hjem til Frankrike.

 

 

Hvis Atle en dag møter Ulven Einar på en av disse planlagte døgnhvileplassene langs en vei et sted i Norge kommer de sikkert til å snakke om livet. Om alt det som har gått bra og alt det som ikke funka. Og alt det som man må plassere et sted midt imellom.
Det finnes tonnevis av veimetaforer å bruke når man snakker om livet. Einar sin er denne;
– Man skal leve livet med en stor frontrute og et lite speil. Se mest framover og kaste et lite blikk bakover iblant. For hvis man bruker for mye tid på å se i speilen så kan man risikere å kjøre rett på framtida si.