Til enhver tid sover tusenvis av mennesker på raste- og parkeringsplasser rundt om i Norge.
For det har staten sagt at de skal.
Hviletid er en transmedial fortelling om lastebilsjåfører i Norge, som hviler.
Med reguleringene for hvile- og kjøretid ender lastebilsjåfører opp med å måtte ta døgnhvilen sin på ymse øde steder i norske landskap.
Vi har alle sett dem der vi suser forbi den massive maskinen med gardinene trukket for i kupeen.
Aldri før har den norske lastebilsjåføren stått så mye stille. Aldri før har de hatt så dårlig tid.
HVEM : Hans-Petter Nykaas (50) HVOR : Seljestad kontrollstasjon, Odda KJØRT : 30 år BIL : Scania
HANS-PETTER NYKAAS
59º54´18´´N 6º37´6´´Ø | 0º | SELJESTAD KONTROLLSTASJON, ODDA
– Hadde jeg vært pilot ville jeg sikkert spilt lastebil-simulator på fritida.
Men så ble det motsatt. Og derfor sitter Hans Petter Nykaas her i en bil til tre millioner kroner utenfor en kontrollstasjon rett før stigninga til Haukeli. Utenfor vinduene snør det. Inne surrer P1 lavt i bakgrunnen. Hans Petter snakker med ivrig stemme, fekter med armene. Det er oppgitt det heter, når du er sur på systemet. Og det er han i kveld. Han synes reglene er no jævla rot.
– De er resultatet av kompromisser i EU, derfor må vi forholde oss til alle disse kvarterene og smårotet.
385200
KVADRATKILOMETER
30000
LASTEBILER
15
DØGNHVILEPLASSER
Hans Petter Nykaas er en av omtrentlig 30 000 lastebilsjåfører i Norge.
Iløpet av tjuefire timer skal de, ifølge reguleringer for kjøre- og hviletid, ha to førtifem- minutters pauser og en ni- eller elleve- timers døgnhvil. Men så er det bare femten godkjente døgnhvilestasjoner her i landet. På dem er det totalt 174 plasser. Derfor sover lastebilsjåfører i bilene sine på rasteplasser og parkeringsplasser rundt om langs hovedveiene. Stadig oftere rekker de ikke frem til den avtalte møteplassen der ensomheten i kupéen kan brytes opp av kaffepausen med kollegene. For da piper skriveren. Og piper skriveren, skal de betale bot.
– Og de er ikke små!
Han sukker og rister på hodet. Hvis de bare hadde hørt på ham, laget et regelverk som var tilpasset sjåføren. Kroppsklokka er noe annet enn en gul skjerm med blinkende siffer.
– Vi er jo mennesker, ikke maskiner.
Så låses døren på kontrollstasjonen.
Det har blitt natt og Hans Petter stumper sin siste sigarett i et rosa askebeger før han vrenger av seg arbeidstøyet og kryper under dyna.
Det er mørkt i hytta, nattlampens svake pære kaster en gylden stripe med lys over ansiktet hans.
Han snakker ikke høyt eller ivrig lengre, det er en annen ro i den lille lastebil-hytta.
For det skjer noe, idet dagen takker for seg, idet trafikken stilner og mørket legger seg over Norges hullete og snirklete veier.
I lyset fra små lamper og glødende sigaretter blir samtalene noe annet. Detaljene, de dagligdagse utfordringene får rollen som symboler for noe større.
– Jeg elsket en kvinne engang. Med hele meg. Men en dag bare dro hun.
Jeg skjønte aldri hva som gikk galt. Om hun møtte en annen, om hun bare ble lei av meg.
Kanskje elsket hun meg for høyt til å skuffe meg. Jeg tror det var det.
At hun hadde gjort et dårlig valg og heller ville dra enn å fortelle meg det. Men…
Han pauser.
Blikket vandrer over det stofftrukne taket.
… jeg hadde tilgitt henne jeg, hvis hun hadde latt meg.
Sjåfører
Joakim Lauby
59º36´14´´N 5º48´2´´Ø | 3º | ØLEN, ROGALAND
– Vi er jo helt jævla sprø i hue alle sammen. Det må vi jo være, som ofrer alt annet for å sitte her bak rattet.
Den dagen Joakim Lauby sluttet å kjøre biler med kjøleaggregat fikk han ikke sove lengre. Duringa satt i kroppen. Og nå manglet den. Så han lette seg fram til andre biler med aggregat og parkerte inntil dem. Så kunne han ligge der i køya og lytte til naboen. Det er sånn med lastebilyrket. Bilen og du blir ett. Det er jobben og hjemmet. Hytta, stua, huset, hybel´n.
I natt står Jokke på tomta til transportfirmaet han kjører for. I Ølen. Han er på nattens tyvende sigarett, lyden av kullsyre bryter stillheten i mørket. En overkøye med tomgods fra den siste månedens drikke. Han teller over femti colaflasker.
– Det går med en del. Sikkert ikke helt sunt det der.
Det er tett i den lille hytta. Sigarettrøyken danser rundt ansiktet hans. Han er på vei i seng nå, sitter på sengekanten og lener albuene mot knærne. Det er her, i minuttene før søvnen tar ham at han kjenner på de ofrene han gjør for å være i dette yrket.
– Det er klart det kan bli ensomt, alle de timene aleine. Nettene. Men så får man tenkt en hel del da.
– På hva da?
– Nei, hva er det vi alle er opptatt av da? Kjærligheten vel, lykken… den der framtida.
Einar Egge
59º48´29´´ N 5º15´6´´ Ø | 6º | DL 46420 | BØMLO, HORDALAND
– Det er Jo Nesbø sin skyld.
Noen ganger glemmer Einar Egge å svinge av på egnede hvileplasser fordi lydbokens univers tar ham helt bort fra sted og tid. Så da står han der da, midt i ingenting og pisser på hjulet. Fordi han bare måtte høre ferdig.
Einar er en sånn mann som ler med hele kroppen. Latteren begynner i magen før den jobber seg oppover og brer seg over ansiktet. Han har kjørt siden nittifire. Nå står han midt i livsvalget; skal han fortsette å kjøre langtransport eller skal han roe ned?
Men Einar er ulven. Det klør i fingra når han er hjemme, han vil bare ut, avgårde. Reise vekk fra den store gården med søtten rom. Der det kanskje spøker i et par av dem. Tilbake på veien, i evig transit.
Noen ganger glemmer Einar Egge å svinge av på egnede hvileplasser fordi lydbokens univers tar ham helt bort fra sted og tid. Så da står han der da, midt i ingenting og pisser på hjulet. Fordi han bare måtte høre ferdig.
Einar er en sånn mann som ler med hele kroppen. Latteren begynner i magen før den jobber seg oppover og brer seg over ansiktet. Han har kjørt siden nittifire. Nå står han midt i livsvalget; skal han fortsette å kjøre langtransport eller skal han roe ned?
Men Einar er ulven. Det klør i fingra når han er hjemme, han vil bare ut, avgårde. Reise vekk fra den store gården med søtten rom. Der det kanskje spøker i et par av dem. Tilbake på veien, i evig transit.
Det er natt nå, og duringa fra varmeannlegget blander seg med vestlandsregnets lette tromming på taket. Kaffetrakteren putrer i takt. Einar sover i gjennomsnitt kun én natt hjemme i uka, resten tilbringer han her i bilen. Men så er det også her han sover best, når vinden tar tak i den 40 tonn tunge bilen og vugger den fra side til side. Brummingen, lydene. Uansett om han står på en øde annleggsplass ved kysten eller midt i gågata på Stureplan i Stockholm. I kampen for å overholde kjøre- og hviletida ender han de rareste steder når skriveren piper. – En gang hadde jeg full helgehvil på kaia der båten går fra Sverige til Finland. Der er det virkelig ingenting, bare en jævla svær firkanta plass med asfalt. Da blir man utrolig god til å strekke ut absolutt alle gjøremål. Sette ned tempo. Men likevel, på et tidspunkt har man jo lest det man har med seg, så da sitter man der da og tar seg selv i å lese bakpå juicekartongen for å få tida til å gå.
Christian Svensson
58º34´25´´ N 8º50´29´´ Ø | 0º | OLW 691 | PARKERINGSPLASS ÅSULDTJØNN, ARENDAL
Parkeringsplassen på Åsuldtjønn er en sånn tom stor plass midt i ingenting. To lyktestolper. Et hus som egentlig skal tilby en do. Men en do som ikke funker. Christian Svensson svingte inn her 18 minutter over kjøretida. Fordi det ikke fantes noe annet alternativ hvis han ville stå forsvarlig parkert.
Det er flere som har parkert for døgnhvil her i kveld, men det er mørkt i de fleste hyttene, gardinene er trukket for. Utenlandske registreringsnummer på noen. To norske, og en svensk; Svensson. Hos han er lyset stadig på, blått og blinkende fra PC skjermen på rattet.
Det er flere som har parkert for døgnhvil her i kveld, men det er mørkt i de fleste hyttene, gardinene er trukket for. Utenlandske registreringsnummer på noen. To norske, og en svensk; Svensson. Hos han er lyset stadig på, blått og blinkende fra PC skjermen på rattet.
– Det blir mange serier.
Bløtt sydsvensk. Til lyden av strøm-aggregatets summing forteller han om det yrket han elsker, om faren og brødrene som alle er lastebilsjåfører. Om et liv som handler om veien, bilen og jakten på minuttene.
Tiden bak rattet bruker han til å tenke. Han tenker mye på yrkets framtid, utviklingen i transportbransjen, industrien.
Med veimetaforer som «bratte oppoverbakker» og «håper det går veien» funderer han om tingenes tilstand;
Anita “Dolly” Handeland
59º6´7´´ N 9º46´5´´ Ø | -2º | CV 63286 | BREVIK, TELEMARK
Dolly og Candy.
Ei blondine og en chihuahua.
I en lastebil på femti tonn.
Rosa gardiner, rosa mobildeksel, rosa ipadcover og rosa crocs. Refleksjakke, kjettinger, oljesøl og hestekrefter. Multivitaminer, tamponger, intimservietter og hårspray. Scania-dronninga-skilt i fronten, playboy-sengetøy i køya.
– Jeg må liksom ha med meg alt jeg kan komme til å trenge. Du veit jo aldri hvor du ender.
Anita «Dolly» Handeland setter boksen med nødvendigher inn i mikroen. Så dumper hun ned i setet, tar en sigarett i munnen og fisker frem en lighter fra samlingen ved dashbordet. I senga bak henne ligger Candy, en chihuahua som tåler det meste. De er like sånn, Dolly og Candy. Små og tøffe.
Og rastløse.
– Man skal jo liksom ha medisiner for å fungere med adhd nå. Men jeg kan ikke det, du kanke kjøre på de medisinene jeg skulle tatt. Og sertifikatet er jo livet mitt, uten det har jeg ingenting. Nei, så da finner man en måte å kontrollere det på. Min adhd handler om hodet mitt, tankene mine og styrken på følelsen mine. Jeg kjenner alt veldig sterkt, veldig voldsomt.
Mens emosjonene hennes tar henne med gjennom høye fjell og dype daler navigerer jenta femti tonn med bil over Haukelifjellet midtvinters. – Det krever så mye konsentrasjon, på noe konkret, det hjelper meg å holde tankene i sjakk.
Det er først når hun parkerer for kvelden, kryper under playboysengetøyet og ligger der i lyset fra «Dolly» skiltet at det er plass til følelsene igjen. – Og når det er sånn, da går det liksom.
Svein Homme
59º36´49´´ N 8º56´48 ´´Ø | -2º | SD 67387 | HJARTDAL, TELEMARK
Rødt fløyelstrekk i bilen.
Country på stereoen.
Snart er det slutt.
Snart må Svein gi fra seg bilen.
Den har gått langt nok nå.
– Det blir trist, vi har opplevd mye sammen vi to.
Svein Homme, førtitre.
Kjørt bil i tjueto av dem.
Familiefaren.
Fire unger hjemme.
Hvis han hadde fått bestemme hadde alle fire hett Dennis.
Jenta og.
– Det blir trist, vi har opplevd mye sammen vi to.
Svein Homme, førtitre.
Kjørt bil i tjueto av dem.
Familiefaren.
Fire unger hjemme.
Hvis han hadde fått bestemme hadde alle fire hett Dennis.
Jenta og.
Svein er én av få norske sjåfører som stadig kjører utenfor landegrensene. Han har kjørt mye internasjonalt. Vært med på hele den storhetstida, den gangen man hadde tid til å leve litt langs veien.
– Den norske sjåføren har godt rykte nedover i Europa, det kan vi takke sjømennene for. Knuste de en bar, ja så betalte de hvertfall for seg etterpå.
Han ler. Forteller om alle stedene han har sovet. Alle menneskene han har møtt. Om en familie som bodde under en bro der han pleide stoppe. Om de som lever livene sine i veikanten. Og at som sjåfør så hadde man tid til å snakke med folk. Bli kjent, og når man kom tilbake neste tur, da hadde man en venn der, under brua.
– Du har de som lever og puster denne jobben, også har du de som vi kaller «rattholder». For dem er det bare en jobb. For meg… jeg vil ikke kalle det en livsstil, jeg vil kalle det livet.
Når livet er på veien så går man glipp av mye av oppveksten til ungene. Men så hadde han en far som heller aldri var hjemme.
– Og da tror man liksom det skal være sånn. Og ungene, de er jo heller ikke vant til noe annet.
Men så tar han de med på tur iblant. Og da er det dem, sammen i livet, på snirklete veier gjennom Norge.
På flerfeltsveier gjennom Tyskland.
Og da han og niåringen satt i Italia, kjørte kona selv til sykehuset idet fødselen på sistemann startet.
– Da fikk vi det ganske travelt hjem igjen da.
Han stryker hånda over den korte luggen, lar den hvile i vinduskarmen.
– Men, jeg hadde uansett nekta å bli med inn under fødselen. Å se den du elsker ha det så vondt… nei, det er for jævli. Det fikser jeg ikke.
Stefan Steindor Sigursson
62º0´44´´ N 9º12´30 ´´ Ø | -7º | PA 18563 | DOVRE
Stefan er en nydusja islending som kjører rundt på en tank fylt med flytende oksygen. Han er født på midten av århundret og er ifølge seg selv en av “disse gamlingene” bak rattet.
– Det er to typer sjåfører nå; ungdommene med caps og oss gamlingene uten caps. Noen av oss har bart da, men ikke alle.
– Det er to typer sjåfører nå; ungdommene med caps og oss gamlingene uten caps. Noen av oss har bart da, men ikke alle.
Det er en myk stemme med distinkt islandsk preg som erkjenner at han tilhører generasjonen som er på vei ut av yrket. Og at de unge som kommer inn bare holder ut fram til de får kvinnfolk og unger, så innser de at de ikke tjener nok og slutter.
– Det er et hull i midten der. Men når vi gamlingene forsvinner, da er det sikkert de polske og latviske som overtar. Med helt andre vilkår.
Han pauser et øyeblikk. Legger en duk over rattet for ripebeskyttelse, henter fram laptopen med bilder av Cadillac´en som venter hjemme.
– Nei, kanskje er det ikke så dumt å bli gammel slik bransjen utvikler seg.
– Det er et hull i midten der. Men når vi gamlingene forsvinner, da er det sikkert de polske og latviske som overtar. Med helt andre vilkår.
Han pauser et øyeblikk. Legger en duk over rattet for ripebeskyttelse, henter fram laptopen med bilder av Cadillac´en som venter hjemme.
– Nei, kanskje er det ikke så dumt å bli gammel slik bransjen utvikler seg.
Stefan Steindor Sigursson har vært i denne bransjen lenge nok til å kjenne utviklinga på kroppen. Utviklinga vil si strengere reguleringer å overholde, større tids- og økonomisk press og en ekstrem økning i trafikken.
– Men veiene vedlikeholdes ikke deretter, vi ligger å kjører på ganske elendige forhold her i landet.
Topografien og klimaet i Norge stiller helt andre krav til kunnskap og utstyr enn i resten av Europa. Dette er ofte en skrekkens opplevelse for mange av sjåførene som kjører i utenlandsk-registrerte biler på norske forhold.
– Jeg har sett voksne menn gråte når de står der nederst i bakken med hverken bil eller utstyr i orden og livredde for å ringe til sjefen. Da er det ikke så lett å være dem.
—
Fredrik Sigvartsen
59º53´40´´ N 10º45´33 ´´Ø | -1º | ZT 48142 | KONGSHAVN, OSLO
Fredrik er fra Fredrikstad.
Han er 19 år og har kjørt lastebil i to måneder. Lærling. Og elsker det.
Det er ettermiddag i Oslo. Pendlertrafikken ut fra sentrum har nettopp løsnet opp, folk har kommet seg hjem fra jobb. Til familien. Middagen. Men blant containerne på Kongshavn ringer Fredrik til kjæresten. Han rakk ikke lossingen før de stengte for dagen. Nå skal han sove her, kjæresten må vente.
Fredrik Sigvartsen er en av stadig færre som er unge i dette yrket. Rekrutteringen er dårlig, bransjen er under press. Men selvom Fredrik ikke rekker hjem til kjæresten denne ettermiddagen er dette likevel drømmeyrket.
– Den dagen jeg stod der på Hamar med lappen i hånda… tenk at jeg klarte det. Den følelsen av mestring som det var, nei det var stort.
Det er ettermiddag i Oslo. Pendlertrafikken ut fra sentrum har nettopp løsnet opp, folk har kommet seg hjem fra jobb. Til familien. Middagen. Men blant containerne på Kongshavn ringer Fredrik til kjæresten. Han rakk ikke lossingen før de stengte for dagen. Nå skal han sove her, kjæresten må vente.
Fredrik Sigvartsen er en av stadig færre som er unge i dette yrket. Rekrutteringen er dårlig, bransjen er under press. Men selvom Fredrik ikke rekker hjem til kjæresten denne ettermiddagen er dette likevel drømmeyrket.
– Den dagen jeg stod der på Hamar med lappen i hånda… tenk at jeg klarte det. Den følelsen av mestring som det var, nei det var stort.
Utenfor vinduene faller myke, våte snøfnugg til bakken. Sånne som ikke legger seg, men som forsvinner idet de treffer målet. Fredrik har hittil bare kjørt på vinterføre, det kan være en tøff start. Han kaster et blikk på speilet, knukket. Foran på bilen mangler kufangeren.
– Jeg la meg for langt ut, så velta jeg ut i grøfta. Jeg veit ikke hvor lenge jeg lå før jeg kom til meg selv, men da jeg klatra ut av bilen og satt der i grøftekanten og venta på hjelp var det ingen som stoppa. Alle bare kjørte forbi… lastebiler også. Det var ikke før brøytebilen kom at jeg fikk komme inn et sted å få varmen igjen.
Det satte en støkk i ham. Men han klatra opp bak rattet, kjørte den samme ruta, igjen og igjen. Sakte men sikkert slipper skrekken taket. Snart kan han kjøre forbi der det skjedde og ikke kjenne den følelsen i magen lengre.
Det satte en støkk i ham. Men han klatra opp bak rattet, kjørte den samme ruta, igjen og igjen. Sakte men sikkert slipper skrekken taket. Snart kan han kjøre forbi der det skjedde og ikke kjenne den følelsen i magen lengre.
Cosma Cristian
60º12´26´´ N 10º18´52 ´´Ø | -1º | LS 78969 | SKEDSMO, AKERSHUS
– Vi er alle like, vi har de samme problemene overalt.
Cosma Cristian har kjørt lastebil i over 20 år. I Spania, Italia… og nå i Norge.
Håkon stålesen
60º52´46´´ N 6º50´40 ´´Ø | -2º | LS 31414 | AURLAND, SOGN OG FJORDANE
– Hva er det som kvalifiserer til at man kan si at man har hatt et lykkelig liv?
Prestesønnen legger armen på rattet, lener seg fram mot ruta.
– Er det suksess, penger, barn?
Han har denne diskusjonen med faren sin, altså presten, en dag de er på kjøretur. Han lurer på om et helt alminnelig ektepar, en vaskekone og en mekaniker, som har gjort sine rutiner, levd livene sine innenfor rammene. Kan de si at de har vært lykkelige? Farens svar er enkelt; det er en selv som bestemmer om man er lykkelig. Håkon nikker.
Det er bikkjekaldt på Hemsedalsfjellet og kolonnekjøring i kveld, som det så ofte er på denne tiden av året. Håkon Stålesen må ut å legge på kjetting, det er bedre å være føre var. Står han fast står de tyve bak han også fast, det vil han ikke ta sjansen på. Og snart har han navigert trygt over fjellet, funnet seg en trygg plass å stå for natta. Så sitter han der, klar til å hvile disse pålagte elleve timene.
– Er det suksess, penger, barn?
Han har denne diskusjonen med faren sin, altså presten, en dag de er på kjøretur. Han lurer på om et helt alminnelig ektepar, en vaskekone og en mekaniker, som har gjort sine rutiner, levd livene sine innenfor rammene. Kan de si at de har vært lykkelige? Farens svar er enkelt; det er en selv som bestemmer om man er lykkelig. Håkon nikker.
Det er bikkjekaldt på Hemsedalsfjellet og kolonnekjøring i kveld, som det så ofte er på denne tiden av året. Håkon Stålesen må ut å legge på kjetting, det er bedre å være føre var. Står han fast står de tyve bak han også fast, det vil han ikke ta sjansen på. Og snart har han navigert trygt over fjellet, funnet seg en trygg plass å stå for natta. Så sitter han der, klar til å hvile disse pålagte elleve timene.
– Man gjør seg jo noen refleksjoner når man sitter sånn som dette. Hva er meningen med livet? Er han aksjemegleren noe lykkeligere enn meg? Han tjente noe jævlig med penger, men så hadde han jo ikke kontakt med mora…
Et blikk ut i mørket, ettertenksomme øyne vandrer over refleksjonene fra lysene der ute.
– Når det kommer til meningen med livet og det å være lykkelig tror jeg at utdanning, penger og forventninger kommer til kort. Til syvende og sist er det du ene og alene som skal sitte å si at «jeg har hatt det godt, jeg har trivdes.» Akkuratt hva du gjør er nok derfor ikke så vesentlig.
Så smiler han, lener seg tilbake i setet og konkluderer;
– Nei, jeg vil heller ha et enkelt og godt liv enn et økonomisk stort, komplisert og dårlig liv.
Dag Jensen
61º32´58´´ N 10º2´44 ´´ Ø | -7º | NF 64571 | FRIARTUN TRUCKSTOP, OPPLAND
Det var lastebilsjåfør han skulle bli, det var aldri snakk om noe annet. Pappa kjørte, alle de tre eldre brødrene kjørte. Det fantes ikke noen annen jobb.
Ett år med lokalbuss er det eneste forsøket han noen sinne gjorde på en annen livsstil. Det ble han bare ulykkelig av.
Og da han nylig foreslo for kona å ta en lagerjobb på hjemstedet synes hun det ikke var noe vits i det.
Hun orker ikke ha ham flyende hjemme klokka fire hver dag, han maser nok som det er i helgene.
Men Dag Jensen liker å kjøre langt. Å få se det han har sett før igjen, han lengter alltid tilbake. Og det å få se nye steder han enda ikke har vært på, men så er det ikke så mange igjen av dem nå. Han har kjørt siden 79.
– Det bunner i en viss rastløshet tror jeg. Du må være på vei et sted, det er noe med det.
Dag har kortklipt hår, rosa polo-skjorte og steinvaskede jeans. Hjemme har han en jack-russel blanding som har det må å sove i senga. Her, på truck-stop´en Friartun har han brødskiver med ost og syltetøy. Også roen da, friheten. Han er stolt av å være lastebilsjåfør, veldig stolt. Men føler yrket har falt kraftig i status med årene.
– I gamledager var dette et statusyrke, men nå… lønnsnivået matcher jo ikke arbeidstiden, jaget og forfølgelsen som dette yrket bringer med seg. Dag snakker med bred østfoldsdialekt, sakte, ettertenksomt. Så rynker han pannen, presiserer at hans yrke, det er en av de viktigste jobbene man kan ha her i landet. At uten dem stopper hele samfunnet opp nokså raskt.
– Folk får ikke varer, de får ingenting. Butikkene vil gå tålelig kjapt tomme og sykehusenne… Alt er jo innom en lastebil på et eller annet tidspunkt. Det vil få store konsekvenser det hvis vi stopper.
Morten Hundhammer Seglem
60º44´14´´ N 10º36´47 ´´ Ø | -2º | SD 62517 | RAUFOSS, OPPLAND
Morten kjører rundt med førtiseks kilo rottweiler i bilen.
Førtiseks kilo med fåmelt men kjærlig selskap i de mange lange timene bak rattet.
Også får disse førtiseks kiloene med bikkje Morten ut av bilen og opp på fjellet.
Tredve kilo har han lagt igjen der, Morten altså, blant fjelltoppene rundt Ølen.
Førtiseks kilo med fåmelt men kjærlig selskap i de mange lange timene bak rattet.
Også får disse førtiseks kiloene med bikkje Morten ut av bilen og opp på fjellet.
Tredve kilo har han lagt igjen der, Morten altså, blant fjelltoppene rundt Ølen.
I natt, som så mange andre netter, står han her på en industritomt på Raufoss. Loke, disse førtiseks kiloene med rottweiler, klynker litt, får seg en grisehale og lybildet endrer seg fort til slurping, gnaging, grynting. Fra radioen spiller Dwight Yoakam sin “Guitars Cadillac”.
Country.
Typisk lastebilsjåfør….?
– Det hører typen til det, country´en.
Men jeg hører på mye annet også, akkurat som at det er ikke alle som er “han slasken som kjøper pølse på Shell”. Det finnes jo en sånn erketypeidé om trailersjåføren i arbeidsjakke og tresko, med sneipen i kjeften, skjeggete og cowboyaktig. Men de fleste ville man ikke kunne se på at var sjåfør om man ikke visste det,
Loke kryper inn i den nedre køya, den med den gode madrassen. Selv klatrer Morten opp i overkøya. De sover best sånn. Og snart sover både mannen og hunden.
Kim Kloster Bjerge
63º19´54´´ N 10º21´22 ´´ Ø | -2º | ZA 13446 | VOLVO, TRONDHEIM
Da Kim netopp hadde fått lappen hadde de en leveranse på landsbygda i Estland. Der opplevde han at folk bukket for ham når han kom, at de så opp til ham.
– Det var en god følelse, det å bli verdsatt for den jobben man gjør. Oppdraget. Her ser folk ned på deg, som om du liksom ikke fikk til noe bedre. Men det er et komplisert yrke, egentlig. Det handler ikke bare om å kjøre dette her.
Kim Kloster Bjerge har parkert utenfor Volvo i Trondheim med en bil som pleier være full av fisk fra nord. Dansken, som har bodd i Norge siden han var ti, forelska seg i Nord-Norge da han var der under førstegangstjenesten. Så flytta han like godt opp. Nå har han kjørt lastebil i 12 år.
Det er en varm og god fyr som humrer når han forteller hvordan han alltid har alltid elsket bil og motor og store ting. Det beste han vet er å få kjøre spesialtransport med gule blinkende lamper, brei last. Da er man kongen av veien.
– Alle har nok hatt en cowboyperiode i starten – der du kjører på sperringa og er litt tøffing. Men med litt erfaring ser du raskt hvordan det bør være. Hva som er best for deg selv og andre.
Det er en varm og god fyr som humrer når han forteller hvordan han alltid har alltid elsket bil og motor og store ting. Det beste han vet er å få kjøre spesialtransport med gule blinkende lamper, brei last. Da er man kongen av veien.
– Alle har nok hatt en cowboyperiode i starten – der du kjører på sperringa og er litt tøffing. Men med litt erfaring ser du raskt hvordan det bør være. Hva som er best for deg selv og andre.
Og etter tolv år på veien har han vært gjennom mye. Det tyngste var å komme seg etter var en frontkollisjon med personbil. En kollisjon jenta i personbilen valgte.
– Det å velge at et annet individ skal bli ditt drapsvåpen, det er ganske grusomt. Uansett hvor ferdig du er med ditt eget liv.
Øyvind Kolstad
58º49´19´´ N 9º4´28´´ Ø | 1º | RA 43614 | STATOIL, BROKELANDSHEIA
Det hele begynte med søppel.
Idag kjører Øyvind Kolstad slakteavfall mellom Hamar og Jæren og er en av få som er unntatt kjøre- og hviletidsreguleringer. Slakteavfall er dyretransport, da handler det om å komme fortest mulig frem.
28 år, 7 år bak rattet, 180 reisedøgn. Kolstad er en fyr med en mørk og rolig stemme, ettertenksomme øyne og langsomme formuleringer. Gutten som navigerer tonnevis med innvoller på februarglatte veier takler ikke lukten av pinnekjøtt. Han humrer, ser ironien og skjenker seg en kaffe;
28 år, 7 år bak rattet, 180 reisedøgn. Kolstad er en fyr med en mørk og rolig stemme, ettertenksomme øyne og langsomme formuleringer. Gutten som navigerer tonnevis med innvoller på februarglatte veier takler ikke lukten av pinnekjøtt. Han humrer, ser ironien og skjenker seg en kaffe;
Jan Egil Jamtfall
60º23´11´´N 5º20´8´´Ø | 4º | KH 78371 | BYSTASJONEN BERGEN
Det sitter 204 cm mann i ei lita hytte under ei bru.
Der sitter han med blomster i ryggen og planlegger motorsykkelturer mens bergensregnet trommer på taket.
Jan Egil Jamtfall ler og forteller historier om gamle dager. Om en kollega som hadde en liten svart bok med telefonnumre, organisert etter byene damene som eide disse numrene bodde. Men én dag var boka borte og kollegaen var livredd han hadde glemt den igjen. Hjemme. Hos kona. (…) Et smil. Jo, idéen om lastebilsjåføren som den moderne sjømannen er kjent. – Men det er nok ikke fullt så mye av slikt lengre, de fleste av oss er anstendige familiefedre som har en litt annen type jobb.
Der sitter han med blomster i ryggen og planlegger motorsykkelturer mens bergensregnet trommer på taket.
Jan Egil Jamtfall ler og forteller historier om gamle dager. Om en kollega som hadde en liten svart bok med telefonnumre, organisert etter byene damene som eide disse numrene bodde. Men én dag var boka borte og kollegaen var livredd han hadde glemt den igjen. Hjemme. Hos kona. (…) Et smil. Jo, idéen om lastebilsjåføren som den moderne sjømannen er kjent. – Men det er nok ikke fullt så mye av slikt lengre, de fleste av oss er anstendige familiefedre som har en litt annen type jobb.
Han forteller om en bransje som preges av flere reguleringer og større tidspress. Om et miljø som var mye mer sosialt den gangen man faktisk kunne samkjøre pausene sine med kolleger.
– Nå er det bare å kjøre på i fire og en halv time og se hvor du ender hen, for så firkanta har det blitt. Og da sitter du der da, oppå fjellet aleine.
Odd-Arne Knudsen
61º10´5´´ N 11º20´35 ´´ Ø | -2º | VH 45435 | RENA, ØSTERDALEN
– Det er verst i Oslo, de har en annen holdning der, også er det flere av dem.
Odd-Arne Knudsen snakker om stressa personbilsjåfører i trafikken. Han tror ikke folk tenker over hvor lang bremselengde en bil lastet til sekstifem tonn må ha. Eller hvor enorm blindsone de faktisk har, der de sitter flere meter over veien. Når folk smetter inn foran er det ofte han ikke ser bilen før den allerede er der.
– Det burde vært obligatorisk å sitte på med en lastebil før du kunne kjøre opp med personbil. Så folk fikk en forståelse for at man av og til nesten må stå i setet for å se han som smetter forbi deg på høyresida.
Da det skulle lages ny tunell rett ved en barneskole i Sjødalen kjørte Odd-Arne rundt sammen med NAF og viste barneskolebarna når sjåføren kunne se dem i veien og ikke.
– Vi har jo speil og hjelpemidler, men det er likevel begrensa. Har du da en liten unge som kommer ut fra høyre, det er en skremmende tanke.
Odd-Arne har kjørt lastebil siden søttiåtte, men med et opphold midt inni der, for å kjenne etter om han hadde valgt rett. Det hadde han, og nå kjører han spesialtransport på norske veier.
Spesialtransport, da er det snakk om brei last og store maskiner, blinkende gule lys og når de er ekstra breie; følgebil. Kommer du opp på fire meter i bredden må politiet også med. Men inatt har Odd-Arne parkert på Rena med noen svære stein til Bjørn Kjos og Norwegian. Han er hverken så tung eller så brei at han trenger følge denne gangen. Så nå sitter han her, med cowboyhatten hengende over setet og Lasse Stefans på høyttalerne.
– Man skal jo ha et yrke. Og jeg har prøvd litt av hvert opp gjennom, men dette… Du får sett litt av verden også får du truffet folk.
Landskapsbil(d)er
Finn Lastebilen
Norge
Et land med høye fjell og dype daler. Et land der vi bosetter oss på toppen og i bunnen av disse, i enden av små snirklete veier. Og der skal vi bygge, vi skal spise, vi skal ha på oss tøy, vi skal fylle bensin på bilen, vi skal ha lærebøker til ungene og plastmapper til å sortere regnskapene våre i.
Og derfor har vi lastebilen. Fordi ingen båter eller tog kommer seg dit. Og uansett om vi hadde bygget ut de mulighetene litt bedre er det fortsatt en familie innerst, nederst, øverst et eller annet sted de ikke ville nådd frem til. Derfor har vi disse store, skumle beistene på veiene. De det grøsser litt i oss når vi ligger bak, eller foran, eller ved siden av. De er der fordi vi rett og slett ikke kunne klart oss uten.
Året er 2012. Norske lastebiler kjører en avstand på norske veier som tilsvarer jorda rundt 126 tusen ganger. Samme året frakter de nesten 250 millioner tonn. Det er en vekt som tilsvarer halve Norges befolkning lastet opp på hengere og fraktet på kryss og tvers gjennom norske landskap. Det er langt og det er mye. Og det blir bare mer og mer. Når Kjell Johansen, som jobber som prosjektleder i Vegdirektoratet, nå sitter med sine fremskrivninger for veitransporten i Norge er han klokkeklar på at den økonomiske veksten automatisk vil føre til økt varetransport. Og på grunn av tidligere nevnte topografi og manglende alternativer vil denne foregå på veiene. I lastebiler.
Økt behov. Lastebilen og dens kusk blir mer og mer uunnværlig. Men stadig flere norske transportører parkerer bilene sine for godt. Flere erfarne yrkessjåfører trekker seg ut av yrket. Av ungdommene som går sjåførlinja er det bare halvparten som fullfører og enda færre som faktisk er i jobb etter ett år. Hvorfor?
Transportøkonomisk institutt lurer og gjør en intervjuundersøkelse:
– Strengere håndheving av regelverket gir økt stress, sier EN
– Konkurransen fra utenlandske firmaer er for hard, sier EN ANNEN
– Lav lønnsutvikling og lav status, sier EN TREDJE
Transportøkonomisk institutt lurer og gjør en intervjuundersøkelse:
– Strengere håndheving av regelverket gir økt stress, sier EN
– Konkurransen fra utenlandske firmaer er for hard, sier EN ANNEN
– Lav lønnsutvikling og lav status, sier EN TREDJE
De er egentlig ikke bare tre, men det er et godt fortellermessig grep for å forklare videre.
EN
De første hviletidsreguleringene ble innført i 1993, og ytterligere strammet inn i 2006 med den nye digitale fartsskriveren. Fra det øyeblikket var det en klokke som skulle fortelle yrkessjåføren når det var best å stoppe, ikke ham selv eller omstendighetene. Dag Rykje, kontrollør i Statens vegvesen skjønner hva EN mener.
– Hviletiden er i utgangspunktet der for å ivareta sjåførens rettigheter, slik at sjåfører på stramme tidsfrister faktisk tillater seg å hvile og sove. Men de er ikke alltid tilpasset sjåførens kroppsklokke og kan da lett oppleves som en ulempe istedet for en fordel.
Og det er netopp den manglende fleksibiliteten i systemet som gjør at så mange ser seg nødt til å kjøre til siden på uegnede plasser. Når vi først er inne på regler, – ifølge Arbeidsmiljøloven skal en godkjent døgnhvileplass ha dusj og toalettmuligheter, matservering og sikrede områder for den sovende sjåføren og lasten. Men med kun femten av disse skal han, eller hun, nesten tilbake dit de kom fra, for å finne en slik. Så da blir det rastelomma, skogen, sandtaket, industritomta.
I 2013 opplever fire av ti lastebilsjåfører kriminelle handlinger på slike usikrede hvileplasser.
EN ANNEN
Konkurransen. Samtidig som behovet for en velfungerende godstransportnæring på vei øker, er det en utvikling der stadig flere bedrifter benytter seg av utenlandske transportfirmaer. De kjører kabotasje med sjåfører som arbeider på lokal lønn. Dette er i utgangspunktet ulovlig i Norge, men har blitt muliggjort gjennom EØS-avtalen. EU-kommisjonen skal nå revidere kabotasjereglene for å få liberalisert reglene fra 2014, og dermed gjøre det enklere for utenlandske transportselskaper å kjøre gods i Norge. Da blir det kroken på døra for enda flere norske transportører. Dette mener Dag Rykkje også noe om. Han var sjåfør selv før han gikk over til kontrollørsida. Han flyr også et selvbygget propellfly til og fra jobb over Hardangervidda, men det hører med til en annen historie.
– Vi kan ikke dekke alt transportbehov i Norge kun med norske transportører, som i mange andre næringer er det også her et behov for utenlandsk arbeidskraft. Det som er utfordringen er prisdumpingen og dermed også den sosiale dumpingen. Utenlandske sjåfører kjører for minimale summer for norske bedrifter. I dårlig utstyrte biler og uten erfaring med vinterføre. Sånn kan vi ikke ha det.
Ifølge vegvesenets tekniske kontroller går en slik økonomisk konkurranse utover trafikksikkerheten på flere områder. Også norske sjåfører presses på kjøre- og hviletid for å øke effektivitet og dermed avkastning. Og vedlikehold av kjøretøyene blir dårligere når lastebileiere forsøker å overleve i et presset marked. Svein Furøy i Yrkestrafikkforbundet påpeker at 60 prosent av ulykker der tyngre kjøretøy er involvert er utforkjøring som følge av tretthet. Ulykker. U-lykke. Det tar oss til;
EN TREDJE
For hvilke ord forbindes med ordet lastebilsjåfør? Google sier u-lykke, u-sikra, u-lovlig, u-forsvarlig. Det er mye U. Det er ikke mye status å hente i U-er. Og det sier de fleste der ute på veiene. De føler seg mistenkeliggjort, kriminalisert og ikke verdsatt av samfunnet for øvrig. Selv elsker de jobben sin og den friheten og uforutsigbarheten en hverdag i bevegelse medfører, men de er reddere på veiene, reddere for om de har noen framtid bak rattet. Håkon Stålesen sitter og lener seg på sitt ratt midt mellom to fjell et sted på Vestlandet.
– Til at vi tar så mye plass på veiene er vi ganske usynlige. Den jobben vi gjør… Stortingspolitikeren henter seg en ny binders på utstyrsrommet, han tenker ikke over at det er lastebilsjåføren som stod og lempet det inn i grålysningen.
U-synlige.
Langtransportsjåføren har femten timers arbeidsdag, de resterende sover han i en bil langt vekk fra familie og venner. Han drar hjemmefra søndag og kommer hjem igjen fredag kveld. Teller man timer, eller sammenligner med andre lignende turnus-yrker er det et lavtlønnet yrke.
Året er 2014. Bård Hoksrud (FRP) åpner en ny døgnhvileplass på Minnesund. De klipper bånd og spiser kake. Det koster 200 kroner natten å stå der. Få tar seg råd til å bruke den.
I årene fremover skal det fraktes mer gods, det blir flere biler på veiene, det skal koste mindre penger, færre sjåfører utdannes og de som er igjen opererer under større tidspress. Samtidig skal det hviles mer, på steder som enda ikke finnes.
85000
Lastebiler i Norge
30000
Brukes til transport
5041
Millioner km på norske veier i året
247
Millioner tonn fraktes i året
Behovet for veitransport øker
Færre utdanner seg
Flere slutter
Arbeidskraft
Flere bedrifter benytter seg av utenlandske firmaer som presser prisene nedover.
Økende konkurranse
Norske transportselskaper må gi tapt for konkurransen fra utlandet.
EU kommisjonen
Vil gjøre det enklere for utenlandske transportselskaper å kjøre gods i Norge.
SSB, Statens vegvesen, Transportøkonomisk institutt, Norges lastebileierforbund
Steder vi står
Det er snakk om et par minutter.
Et par minutter der himmelen plutselig skifter fra blått til rosa.
Som om den fyrer opp og stiller fargebalansen før den går igang for fullt.
ATLE JOHANNESSEN
59º36´14´´ N 9º25´8 ´´Ø | -4,5º | RV7258 | MEHEIA, NOTODDEN
På den lille rastelomma på Meheia er det dette lyset Atle Johannessen skal våkne til. Han skal trekke gardinen til side, se den rosa himmelen blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene og sukke,
– Faen, det er fint det der. Men først, hvem er Atle?
– Faen, det er fint det der. Men først, hvem er Atle?
Atle spiser go´morgen yoghurt og gulerøtter til frokost.
Atle trener til halvmaraton.
Atle har ski i overkøya, i tilfelle.
Atle har en bil ryddet med militær presisjon;
Strøkent dashbord, lommebok, mobil.
Stramt redd seng.
To barneansikter over førervinduet.
Han tviholder på det der, selv etter alle disse årene.
For Atle er tidligere yrkesmilitær og tjenestegjorde i fremmedlegionen i mange år. Men på et tidspunkt hadde han huket av det meste på den ikke-skrevne bucketlista. Unntatt kjærligheten. Ekteskapet, barna, familielivet. Noe han ikke så hvordan han skulle få til der han var. Så han tok lastebillappen og begynte å kjøre lastebil i Frankrike. Forelska seg i respesjonisten i firmaet, bytta firma, fikk to fine barn og et nydelig hus på den franske landsbygda. Og der kjørte han lastebil i mange år. Helt til konkurransen fra utenlandske firmaer presset prisene til det uoverkommelige. Da pakket han kone og barn og flytta til Norge. Og her har han kjørt siden. Eller, enn så lenge, som han selv ville sagt det. For slik han ser det er det jo nøyaktig det samme som skjer med transportbransjen her i landet for øyeblikket.
Det går samme veien…
For Atle er tidligere yrkesmilitær og tjenestegjorde i fremmedlegionen i mange år. Men på et tidspunkt hadde han huket av det meste på den ikke-skrevne bucketlista. Unntatt kjærligheten. Ekteskapet, barna, familielivet. Noe han ikke så hvordan han skulle få til der han var. Så han tok lastebillappen og begynte å kjøre lastebil i Frankrike. Forelska seg i respesjonisten i firmaet, bytta firma, fikk to fine barn og et nydelig hus på den franske landsbygda. Og der kjørte han lastebil i mange år. Helt til konkurransen fra utenlandske firmaer presset prisene til det uoverkommelige. Da pakket han kone og barn og flytta til Norge. Og her har han kjørt siden. Eller, enn så lenge, som han selv ville sagt det. For slik han ser det er det jo nøyaktig det samme som skjer med transportbransjen her i landet for øyeblikket.
Det går samme veien…
Men, akkuratt nå er Atle fortsatt lastebilsjåfør.
En lastebilsjåfør som har tatt døgnhvilen på denne lille rastelomma på Meheia rett ved Notodden. Og som i dette øyeblikket trekker gardina til siden og ser den rosa himmelen blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene og sukker;
– Faen, det er fint det der.
Så legger han seg over på ryggen med armene bak hodet, fester blikket på et punkt i taket og smiler.
En lastebilsjåfør som har tatt døgnhvilen på denne lille rastelomma på Meheia rett ved Notodden. Og som i dette øyeblikket trekker gardina til siden og ser den rosa himmelen blande seg med det gule lyset fra lyktestolpene og sukker;
– Faen, det er fint det der.
Så legger han seg over på ryggen med armene bak hodet, fester blikket på et punkt i taket og smiler.
Hvis Atle en dag møter Ulven Einar på en av disse planlagte døgnhvileplassene langs en vei et sted i Norge kommer de sikkert til å snakke om livet. Om alt det som har gått bra og alt det som ikke funka. Og alt det som man må plassere et sted midt imellom. •
– Jeg har hatt den der virkelige lykkefølelsen én gang. Det var når jeg nettopp hadde flytta tilbake til Norge, jeg hadde fiksa jobb, hus, kona og barna skulle komme etter. Da lå jeg å kjørte over vinterdekte vidder på nattestid og snøføyken stod opp rundt bilen. Det var virkelig helt magisk, en sånn euforisk lykkefølelse. Det var som om alt falt på plass.
Men det holdt ikke. Mens han lengtet hjem til henne lengtet hun hjem til Frankrike.
Det finnes tonnevis av veimetaforer å bruke når man snakker om livet. Einar sin er denne;
– Man skal leve livet med en stor frontrute og et lite speil. Se mest framover og kaste et lite blikk bakover iblant. For hvis man bruker for mye tid på å se i speilen så kan man risikere å kjøre rett på framtida si.
Å sove med fremmede
En av mine favorittsetninger har forfatteren Per Petterson utformet;
– De kunne snakke sånn nå fordi det var natt og lyset var annerledes.
Denne våren har jeg tilbragt natten med fremmede mennesker langs norske veier.
Jeg er fotojournaliststudent og har en lærer som sier;
– Kom tett innpå, inn på soverommet og under dyna.
Han sier det med et smil, vet at det høres feil ut. Men jeg skjønner hva han mener. For det skjer noe idet dagen takker for seg, idet trafikken stilner og mørket legger seg over Norges hullete og snirklete veier. Idet femti tonn svinger til siden og det eneste som er igjen av maskineriets buldren er en lett rumming fra varmeannlegget. I lyset fra små lamper og glødende sigaretter blir samtalene noe annet. Detaljene, de dagligdagse utfordringene får rollen som symboler for noe større, noe annet. Man snakker på en annen måte når man ligger sånn, i hver sin køye en liten halvmeter fra hverandre og venter på søvnen. Og når man neste morgen gnir natten ut av øynene før man går hvert til sitt er det nesten sørgmodig. Å gi slipp på et øyeblikk jeg gjerne skulle blitt i.
Disse ukene har vært fulle av slike øyeblikk. Jeg har møtt mennesker jeg aldri ellers ville møtt og lært om en livsstil jeg aldri helt har skjønt. Jeg har fått ta del i tanker og følelser om det å være akkurat det mennesket som de er. Og om det å være menneske generelt.
Jeg må hylle natten.
For – de kunne snakke sånn nå fordi det var natt og lyset var annerledes.
– Line